Portrettet: Arve Hans Otterlei

     

Arve Hans blir 75 år i september. Men i motsetning til mange av sine barndomsvenner, er han i fullt arbeid, som ordfører i Fræna. Det blir kanskje punktum for en lang politisk karriere – om han da ikke blir innvalgt som FrP-representant i kommunestyret til høsten. Som han selv sier; ”jeg står da på en liste” ;-)

Men dialekten røper fort at han ikke er ”ur-fræning”, men sunnmøring. Han så dagen lys utpå tidlighøsten i 1932, i Ålesund, nr. 3 i en rekke på 4 søsken. Eneste gutten i familien, tre søstre og en mor hjemme. Faren var mangeårig maskininst til sjøs. Krigsåra: reiste ut i ’38 og de hørte ikke noe fra han før han kom hjem i september ’45.

 


Arve Hans trives godt i ordførerstolen – og lesing av dagens aviser hører med. Dagens oppslag likte han selvsagt godt!

     

Sjømannsblod
Hvordan var barndommen din i Ålesund?
Om far var borte i lange perioder, har jeg bare gode minner fra barneåra. Kunne ferdes trygt i Ålesund med venner. Vi bodde i en stor forretningsgård, i en to-roms leilighet, andre etasje. Under oss var det handelshus med bakeri. Jeg likte å stå tidlig opp. Det kjekkeste jeg visste var å ta en morgentur ut, kjenne duften av nybrent kaffe fra kaffebrenneriet i nærheten og nybakte brød. En fantastisk start på dagen. Livet gikk sin vante gang til krigen kom.

Slapp tannlegen
Jeg husker godt 9. april da Ålesund ble bombet; jeg sprang gledesstrålende hjem til mor og jublet: ”Jeg slipper å gå til tannlengen i dag!” Besøk hos tannlegen var ikke noe jeg så fram til. Mor lurte på hvorfor det, og jeg kunne svare: ”Det er krig i Norge”! Slik kan et barn se det, humrer Arve Hans…

 

     

Far - krigsseiler
Vi var selvsagt bekymret for far som seilte ute i Nord-Atlanteren hele krigen. Men ingen visste. Etter en stund fikk vi kontakt med Røde Kors, som via London kunne fortelle at far ikke var på tapslistene. Det var i alle fall et godt tegn, han var i live. Senere fikk vi vite han ble torpedert, men kom fra det med livet. I mai-
dagene 1945 fikk vi atter kontakt og at alt var bra med han. Han kom hjem i september. Men hjemkomsten for uteseilerne ble ikke som tenkt, hyre ble ikke utbetalt for de åra de seilte, og pengene vi trengte uteble.

Brattvågen
De som eide huset vi bodde i flytta ut til ei hytte på landet under krigen, og familien vår satte bo i Brattvågen. Det første skoleåret fikk jeg i Ålesund, resten av skolegangen, til og med middelskolen, ble i Brattvågen. Her ble det læretid som mekanikerlærling. Jeg skulle bli sjømann, maskinist, som far. Mange ville ta utdanning i de dagene, men studieplassene var få. Så det ble militær utdannelse, søkte luftforsvarets skole i Kjevik som flymekaniker. Etter yrkesskole ble det Værnes og ”Spitfire’n” som spesialitet. Vi tok imot flyene som kom fra tokt, sjekket, fylte drivstoff og gjorde dem klare igjen; hadde det daglige tilsynet. Noen turer i lufta ble de også, Spitfiren hadde bare ett sete, men andre kunne ta med en ”passasjer”. Mange fine luftseilaser. Men så ble Spitfiren satt på bakken i 52 – og sjølivet begynte.

Kystfart
Mine første erfaringer var om bord i ”Verma” fra Fræna. Brødrene Angell og Sverre Haukås var skipper og maskinist, og jeg ble hyret som reparatør. Vi gikk i fart fra Bergen til Kristiansund med det folk trengte; mel og alt mulig. Men jeg ville gå mer på skole, få de nødvendige papirer, så det ble maskinistskole i ’53. Samme året bosatte jeg meg i gamle Hustad kommune.

 


     

Utenriks
Så ble det utenriks i mange år med start på gamle ”Talisman” som 4.maskinist, en 10-tusentonner. En av de 70 linjebåtene til Wilhelmsen. Vi gikk ruta Oslo – Europa – Suez – Australia og hjem igjen. Det ble mange år i linjefart, helt til ’83 med en del utdanning under veis; 1.maskinistskole og maskinistsjefsskole. Fræna ble adresse fra 1953 til ’64 og fra ’67 til i dag.

Moses og maling
Gode minner fra sjølivet?
Ja, selvsagt, både tragiske og hyggelige. For å ta en munter en: I Egypt fikk jeg en venn, sønn av ”Moses”. Han snakket godt norsk, og han var stadig på utkikk etter en god handel. Skipet vårt hadde nettopp gått over fra Fred Olsens rederi til Wilhelmsen. Ombord var det en god del gråmaling etter den forrige eier. Wilhelmsen hadde andre farger på sine båter. Så jeg solgte alle boksene til Moses sønn. Alt vel og bra. Men neste gang vi passerte Suez møtte egypteren opp, snyt sinna. Jeg hadde lurt han. I noen av boksene var det bare størkna maling. Han bannet og svor på godt norsk, og jeg bare smilte og ventet. Så ble det stille, han hadde gått tom for brukbare skjellsord. Så smalt siste salven: ”Sunnmøring”!!

Lærer på Averøy
I ’83 fikk jeg ødelagt ei hofte, delvis slitasje, delvis uhell og en operasjon måtte til. Jeg sykeavmønstret. Loven var slik den gang at etter en større operasjon så skulle en være 12 måneder hjemme før en kunne mønstre på igjen. Jeg søkte da på en lærerjobb i mekaniske fag på Averøy v.g skole. Der ble jeg i hele 14 ½ år, til jeg pensjonerte meg i ’97. En ny linje innen naturbruk, fiske/fangst ble skulle opprettes på Aukra og Averøy, og jeg sa ja til å være med å bygge opp denne. Et spennende prosjekt. Nye regler var kommet til, fagbrev var et krav. Mange eldre fiskeriarbeidere måtte på skolebenken igjen. Trivelige elever!

Venn av Anders Lange
Vi kommer ikke utenom det politiske engasjementet ditt. Hva var starten?
Arve Hans ler godt. Det startet tidlig på 50-tallet med oppstart av ”Hustad arbeidsmannslag”, forløperen til Fræna Arbeiderparti. Her var jeg sammen med Arne Helberg, en Vatne og Lars Farstad. Politisk karriere ble det ikke, jeg seilte ute. Men i ’72 ble jeg kjent med Anders Lange gjennom rederiet jeg jobbet i. Han var fantastisk menneske og litt av en personlighet. Rederen inviterte noen til sitt kontor, og gjennom døra hørte vi heftig latter. Hva skjedde? Jo, han hadde besøk av sin gode venn Anders Lange. Vi ble invitert ut til småbruket hans. Det første som møtte oss var to digre griser som oppførte seg som hunder! De ville legge hodet i fanget på oss og bli kjælt med – noe uvant. Til alt overmål var de malt på ryggen: På den ene stod det ”Gus” (Gustavsen) og den andre ”Krutsj” (Krutsjov). Vi vikk vite hvem vi klødde bak øret, ja. Her var det levende humor!

Inn i partiet
I april ’73 ble partiet stiftet i Saga Kino i Oslo; Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, forkortet ALP. Tanken var nok en protestbevegelse, men det ble etter hvert FrP, et av landets største partier. Jeg var med den gang og har vært med gjennom alle stormer og har fått partiets ærespris; en forgylt fjøslykt. Den er det ikke mange som har fått, smiler Arve Hans.

Politisk liv
Siden har jeg vært med både lokalt og kommunalt og fått mange gode politikervenner på tvers av partigrenser. Jeg har ikke kommet på kant med noen, verken lokalt eller på fylkesplan. Gjennom et samarbeid med Høyre og KrF ble jeg ordfører i 2003. Når jeg ser tilbake, erfarer jeg en god utvikling for Fræna, ikke minst de siste åra. Grunnene er mange. Nå regner jeg min politiske karriere som over, men jeg står på en liste til høsten. Så får velgerne avgjøre. Jeg har hatt en god helse; det å være frisk er noe en ikke kan verdsette høyt nok.

Hus, familie, biler og motorsykkel
Om jeg skulle bli pensjonist som andre skal jeg i alle fall ikke tvinne tommeltotter. Du vet, en gang mekaniker, alltid mekaniker. Hjemme har jeg to gamle biler. En Morris 1300 jeg kjøpte ny i 1971 og en Datsun J 160 ’73 modell, som jeg fikk tak i senere. Samt en Ariel motorsykkel fra ’38 som går som aldri før. Målet mitt er en sidevogn. Problemet er nemlig at jeg kommer meg på den, men ikke av uten hjelp. Så ler Arve Hans sin gode latter igjen. (Skulle noen ha en slik sidevogn stående, vet vi om en som blir glad!) To hus har jeg også som krever sitt. Så får jeg helse og år – er det nok å gjøre, avrunder vårt
portrettobjekt, Arve Hans Otterlei – mellom telefoner og besøk på sitt ordfører-kontor i Fræna.

Av Eivind Kringstad